Velkommen til min blogg

Jeg er en jente på 20 år som på mange måter har levd et fint og interessant ungdomsliv: jeg er lidenskapelig opptatt av flere ting, har gode venner og en familie jeg er glad i. På andre måter har jeg i lange perioder vært slått ut under det Julia Kristeva har kalt en ”svart sol”:  en intens følelse av tomhet og håpløshet, tilsynelatende uten noen klar årsak, som har gjort at jeg i ofte har måttet isolere meg fra disse gledene. Jeg har følt meg ensom og uproduktiv. Og jeg har, hvor banalt det enn høres ut, sikkert lært like mye av dette mørket som enhver som har sett lyset.  Jeg har valgt "Svart sol" som tittel på bloggen min fordi jeg mener det er en passende beskrivelse av depresjonens altoppslukende mørke.  Og en forklaring på hvorfor rådet ”opp med hodet” bare ikke virker. 

Denne bloggen blir til mens jeg er innlagt på psykiatrisk avdeling på sykehus. Melankolien hadde tæret på hode og kropp så lenge at en krise var uunngåelig. Heldigvis ble dette fanget opp av fagfolk,  og jeg er nå i gode hender.

Men jeg liker ikke helt tanken på å ”være i gode hender”, i alle fall ikke så lenge. For hvor går grensen mellom dette og det å erklære seg selv som ”syk” – og bli passiv? Jeg tror ikke, som noen hevder, at en psykisk syk kan se på sykdommen som fullstendig løsrevet fra hennes person: som en slags infeksjon som bare må behandles, medisineres eller hyponotiseres vekk. Angst og depresjoner er så tett vevd sammen med hvem vi er – vår medfødte genetikk og/eller ting vi har opplevd – at det krever god balansekunst  å akseptere at psykisk sykdom er/har vært en del av oss uten å gjøre det til det viktigste ved vår identitet. For vi er alle så mye annet.  Jeg for eksempel, elsker musikk og litteratur, filosofi, historie og teater.  Og jeg elsker å skrive. Dette er mye viktigere deler av meg enn mine depresjoner og humørsvingninger. Men uten dem, hadde jeg sannsynligvis opplevd det jeg leser og hører på på en annen måte, og jeg hadde sannsynligvis skrevet på en annen måte. Jeg hadde kanskje vært en annen.  

Grensene er dessuten uklare. En person som er 100% psykisk frisk høres for meg enda mer skremmende ut enn en ungdomsskoleklasse i kollektiv mani.  Hvis du ikke er et slikt vesen – hjertelig velkommen til å lese bloggen min!